Dette er en blogg om min ferd mot bryllupsdagen. Brudgom i blinde er ikke så veldig blind lengre. Men så oppdager vi at vi heng.

Nå er du blitt så stor at legene på sykehuset vurderer å mase litt på deg og be deg komme ut et par uker før planlagt. Er du klar for det? Du sparker så hardt at jeg tror nesten du snart er klar for vif-drakta. Vi har mye å lære om hverandre du og jeg.

Jeg skal være litt her og litt der. Cohen har hatt fast plass på grøntkort-listen min. Lenge Det er jo tross alt selveste Leo, og om sjansen skulle by seg så kan man ikke ta hensyn til bagateller som alder. Vi kjørte til Langesund etter jobb. Parkerte bilen og tok skyttelbuss ned til arenaen. Alt gikk smooth, og vi kom frem ikke lenge før han gikk på scenen. Jeg bøyer meg atter i støvet. Fy faen, for en mann! Da 10 000 mennesker va.

September 9, 2010 av muppyen. Jeg har ikke lyst til å blogge om hverdagen min. Den er faktisk ytterst uinteressant for allmenheten. Ikke er jeg så samfunnsengasjert at jeg på noen som helst måte kan klare å komme med noe veldig fornuftig. Ikke har jeg noe tema jeg kan blogge om. Det var det her med hvert annet år, da. Publisert i Ukategorisert 3 Comments. September 7, 2010 av muppyen. Jeg har funnet passordet! Det gjør meg på en måte lykkelig. Min blogg, bare min! Og det er .

Søte og syrlige dager i Bergen. Ti sekunder å ta med seg resten av livet. Hendene ligner lubne stjerner med sine struttende fingre. Smilehullene oppå dem minner om luftbobler i pannekakerøre. En liten kropp, med en mage som er stappfull av hjemmelagede kjøttboller og knær med blåmerker etter dagens barnehageøkt. Av og til har hun tid, som nå. Så er det over, livet er travelt må vite, trapper å klatre, bøker å bla i, katter å klappe og så videre. Skjebnen, tilfeldighet, mening. Dagen etter jeg kom hjem ti.

helt fantastisk, unik og ubeskrivelig. Jeg kan ikke få sagt nok hvor mye det betyr for meg, det at jeg fikk muligheten til å dra. Jeg glemte tid og rom, jeg gråt, fikk gåsehud fra topp til tå, og da konserten var ferdig var det som om all energi dratt ut av kroppen min. Her er et bilde fra der vi satt, før konserten hadde startet. Jeg prøvde å ta bilder mens det hele foregikk, men alt ble bare svart. Jeg har ihvertfall lagret konserten i hodet.

Usammenhengende tankerekker om hva som helst. Ja, det skulle vel noe slikt til for at jeg skulle gidde å skrive et lite innlegg på en nesten død blogg, men dette hisset meg opp over all forstand, så her må jeg bare gjøre det jeg kan. Dette er en en helt utrolig historie om hvordan sjokoladefirmaet Xocai har truet enkelte bloggere til å fjerne kritiske bloggposter om denne sjokoladens påståtte fortreffelighet. Heldigvis har vi slike folk som Tjomlid.

Kva i all verda? Jeg har måttet fundere litt på det der med å legge ut bilder av meg selv. Men tør Avil, så tør jeg. Vi shoppet kjoler sammen, skal vite. Sko klarte jeg på egenhånd. Og siden my ass ikke er så bouncy som Avils, så får dere ikke se. Då er kjole og sko i hamn. Øver og øver på å sjå ut som om det er heilt normalt for meg å gå i tettsitjande sateng.