Tenk at vi har vært gift i to år allerede! Når jeg lukker øynene mine kan jeg fortsatt huske det som om det skulle vært i går. Jeg våknet klokken 5 om morgenen og var lys. Dagen jeg hadde ventet så lenge på. Dagen jeg endelig skulle få bli din kone. Tiden kunne nesten ikke gå fort nok og jeg ville bare ta på meg. Brudekjolen og springe opp kirkegulvet til deg med én gang.

Jeg vurderer å begynne og blogge igjen. Ikke morsomme og interressante poster. Jeg vet at det å slipp på sorgen ikke er det samme som å gi slipp på personen. Jeg kan slutte å sørge. Jeg trenger ikke å være lei meg når jeg tenker på han for å vise at jeg savner han.