Jeg slår et slag for å svare på spørsmål som ingen har stilt. Av og til danser jeg regndans og får besøk av noen fine mennesker fra regnbyen. Jeg har oppdaget en ny 30 dagers Yoga-utfordring. Øvelsene er fra 15-35 minutter.

Om Vestbreidda og menneskja eg treff der. Sjølv om det kjendest som det skulle vere heilt umogleg, måtte eg og teamet mitt for snart to veker sidan pakke sakene våre i Yanoun saman og setje kursen mot Jerusalem og etterkvart heimlanda våre. Med tårevåte auge gjekk vi frå hus til hus og klemde alle desse gode menneskja som dei siste månadane har overausa oss med kjærleik, varme og sukkerhaldig te. Eg tok med meg smilet til Karama og dei mørke augene til Isra.

Ibrahimi-moskeen i Hebron, der Bibelens patriarker er begravet. Er satt til å beskytte dem. Militær vaktpost på taket av bosetningen Beit Romano, midt i Hebron sentrum. Det ulmer derfor i Hebron. På en vanlig dag er spenningsnivået alltid høyt, og det har vært alvorlige sammenstøt og vold både fra israelerne og palestinerne siden 1968. Den verste episoden var i 1994, da den ekstreme bosetteren Baruch Goldstein. Kontrollpost 56, som stenger Shuhada-gaten.

I write because I like it, and I write when I have the time for it. The postman stopping by the office, singing by himself making his rounds. Having lunch and making friends with colleagues from different parts of the office. Hiking with family, spending the entire day outdoors. Lounging in the sun with a double Mocca and my man. Hanging out with friends listening to music and surfing for old favourites on YouTube.

Det nærmer seg slutten av oppholdet mitt med stormskritt. Det har egentlig gjort det en stund, både mentalt, i forhold til alt som må skrives ned før det neste teamet tar over og rent faktisk, fordi det er kort tid til jeg er hjemme. Var skrevet noen dager før jeg dro og handlet om hva jeg forventet å se, så da tenkte jeg jeg skulle skrive litt om det jeg føler jeg sitter igjen med etter snart tre måneder som ledsager på Vestbredden.