Traumedager Fra nåtid til fortid, for å kunne se fremover. Fra nåtid til fortid, for å kunne se fremover. Navn som blir brukt her i bloggen. Nå er jeg hjemme igjen. Har vært her i nesten 2 uker. Det er ganske godt å være hjemme, i sin egen leilighet, med dyrene mine og menneskene jeg har rundt meg her. Imidlertid er det tungt også, fordi jeg vet hva som kommer til å skje med avdelingen i Bodø Jeg vet at jeg ikke kommer til å få komme tilbake dit for flere opphold. Og det er i den forbinne.

I know what its like to want to die. How it hurts to smile. How you hurt yourself on the outside, to try to kill the thing on the inside.

Må jeg unnskylde min bror for det han gjorde? Han har sikkert lært sin oppførsel fra et sted og dermed ikke hatt det så lett selv. Det viser kanskje enden på livet hans også, overdosen. Må jeg unnskylde han for å oppføre seg som en dritt fra vi var små begge to? Han var maks 9 år i de første minnene jeg har som involverer han. Må jeg da unnskylde han? Utrygg i trygge omgivelser.

Sick and tired of trying not to get sick and tired. Og ting er ikke akkurat wiii og wohooo. Resultatet vil bli det samme men du vil ikke dra det ut. Det var egentlig alt for øyeblikket. Og jeg skal prøve og skrive oftere.

Meg, og alle meg. Nå er det virkelig lenge siden jeg har skrevet, har ikke orket rett og slett. Tiden har gått til traumebehandling, bearbeidelse og veien tilbake til livet. Politisaken ble dessverre henlagt, noe som er trasig. Advokaten har sendt klagebrev, og for tre uker siden skjedde det noe som kanskje kan hjelpe meg i saken. Saken ble henlagt, DA. En slik pause ville vært helt rett, om det som skjedde ikke hadde skjedd.